Verden vil Bedras

Lei av iskrem. Øltørst, men usikker på om jeg må kjøre…

En hilsen fra L’Aljub i Elche.

Året er 1981. Stedet er det spanske parlamentet. Guardia Civil forsøker å gjøre statskupp.

Kan det skje i 2011?

Bare 55€ for en flaske Bling vann!

Noe nytt,
kanskje vanskelig,
høres farlig ut,
tvinges til å tenke?

Nok best å la være.

- Æsj, hun er da alt for ung for han!

Hun kjente ikke dobbeltmoralen og bitterheten. Godt voksne kvinner har ofte problemer med det. Særlig når de skal ta stilling til noe de ikke lengre får ta del i. Det må være samfunnet som er sykt. Ikke de. Kunne ikke ting være som før? Da man giftet seg rundt 20, fikk barn og barnebarn. Samme partner hele livet. Aldri noe tull. Gjerne med en mann som fant seg i alt. Som lot henne dominere samlivet.

Toppen var nådd. Hennes venn på 35 hadde fått seg en ny elskerinne. Hun var bare 19 år. Hva viste vel hun om livet? Hun som var struttet av seksualitet, ungdommelighet og forplantingsevne. Kanskje var det mangelen på en farsfigur i barndommen? Hun som hadde vokst opp i et slikt fryktelig tomrom. Datter av en alenemor. Datter av en synder som nok skulle brenne etter dette livet. Brenne i evigheten.

Det var jo bare et barn han forsøkte seg på. I den seriøse presse hadde hun lest om slike. Pedofile som utnyttet knapt kjønnsmodne for å få tilfredsstilt sine grusomme lyster. Hennes venn var nå blitt en av de onde menn. En som uten omtanke for sitt unge offer, ville spre sin sæd. Han burde straffes. Straffes for å være mann. Straffes for aldri å sende henne et sultent blikk.

- Ekteskapet er en skikk fra den mørkeste middelalder!

Alkoholinntaket hadde vært stort den kvelden. De andre menn nikket med hodet og skrålte med han.

- Konstruert av kirken for å fremavle nye troende slaver!

- En måte å fordele ansvar og oppdragerbyrden på!

- Hvem trenger vel det nå?

- Vi betaler jo skatt!

- Oppgaven er nå overtatt av sosialkontoret!

Det hadde blitt verre, og vanskelig å argumentere. Hun ønsket seg hjem, hjem, hjem. Hun følte seg som den stygge venninne i sangen. Noe kunne hun nok skylde på. Ringe en taxi og komme seg bort derifra. Bort fra disse respektløse som snakket om ting hun var uenig i.

- Egentlig er dette med ekteskap verre enn heksebrenning!

- Det blir det samme som å plutselig skulle steine homser og voldtatte!

- Nesten som å krype inn i Bin Ladens mørke hule.

- Fanatisme og pavemakt!

De var virkelig blitt stygge i munnen nå. De pratet som de hadde vett til. Hun gledet seg til hun kunne sette seg inn i bilen. Komme seg ut. Bort. Hjem.

- – -

Turen hjem gikk fort. Det var godt å få av de fryktelige skoene. De hun hadde tatt på seg for å se bra ut, men som neppe var formet for hennes fot. Øredobber, sminke og linser skulle av. Nå skulle hun kose seg med et varmt bad, ansiktsmaske og en lang natts søvn. Glemme denne fryktelige kvelden, denne fryktelige vennen og disse fryktelige menneskene hun omgav seg med.

Men først skulle hun kaste de visne blomstene som stod på kjøkkenbordet.

Røde kors, UNICEF, Redd Barna, Kirkens nødhjelp.

Det høres flott ut.
Disse som offrer sine liv for å hjelpe fattige,
for å hjelpe barn,
for å hindre krig og nød.

Men du tar feil!
Pengene går ikke til det!
Pengene går til administrasjon,
lønninger og kontorer,
tjenere, flotte biler og hus med svømmebasseng.

Barna som du ser sulte,
kvinnene som blir voldtatt og drept,
de ser lite til disse pengene.

Det er gribbene som tar de,
disse som liksom vet best.
Adelen av vår tid.
De kaller seg ofte hjelpearbeidere,
de kaller seg ofte diplomater,
de stemte ofte på arbeiderpartiet,
sv, krf og høyre.
De betaler ikke skatt,
de bor ute i den store verden,
der man får mer for pengene
- enn i stakkarslige overprisede Norge.

De er kolonistene,
de er utbytterne,
herrefolket fra Nord,
herrefolket fra tinget,
de som lever av andres fattigdom.

Den eneste fattigdom de bekjemper, er sin egen.

Gallotes: Gribber!